I slutten av oktober hadde jeg ei venninne på besøk. Det ble timer med kos, prat og – av alle ting – god gammeldags vedstabling. Etter å ha kjørt henne til flyplassen, hengt av meg jakken og gjort meg klar til å vaske gjesterommet, fant jeg boken Lungeflyteprøven på sengen.
Du vet at du har de rette vennene når vertinnegaven er en bok. Og ikke en hvilken som helst bok, men en bok det er verdt å reflektere over.
Det har tatt tid å komme seg gjennom boken. Ikke fordi den har vært kjedelig – tvert imot – men fordi jeg har vært mye på reise, og den veier rett og slett for mye til å ha med i bagasjen. Turbøker har det likevel blitt, blant annet Idiotene av Mikkel Øyen.
Nå er jeg derimot ferdig med Lungeflyteprøven, samtidig som det blåser rundt Helene Uris bok. Hennes bok er skrevet med utgangspunkt i en rettssak fra dagens samfunn. Selv om rettsdokumentene er bærebjelken i begge verkene, blir bøkene oppfattet svært forskjellig. Kanskje fordi tid gir en naturlig distanse, og Renbergs karakterer ikke har levd på hundrevis av år. Vi forstår at dette er hans fiksjon.
Det er mye å si om Renbergs bok, men la meg holde meg til ett tema, så ikke teksten flyter over av tanker og ord. For dette er en historie det kan skrives mange nye bøker om. Det som slår meg, er hvordan ondskap kan gjøres i beste mening. Når de dømmende mener de har et overblikk, en klarsynthet og en viten andre ikke har. Prestene dømmer Anna for barnemord, selv om alt de har er indisier, og ingen sikre bevis.
Det vi derimot vet, er at hun ikke var mer enn 14–15 år da hun ble med barn, og ut fra alderen hennes sannsynligvis ganske troskyldig. Likevel dømmes hun til tortur og henrettelse, og det gjøres i den tro at de gjør Anna en tjeneste. At de gjør alle jenter en tjeneste ved å vise hvor ille det kan gå med den som ikke følger Guds moral. Prestene dømmer ukritisk, uten refleksjon og uten reell dømmekraft.
Menneskene rundt Anna som setter seg opp mot det fastsatte, er relativt maktesløse. Skarpretteren protesterer ikke direkte. Han går ikke mot lovverket, men bidrar til treneringen, og hva slags liv gir han da Anna i tårnet sitt? Juristen som tar Annas sak og står opp mot de fastsatte reglene, blir landsforvist. Annas foreldre blir utstøtt av samfunnet.
I dag vil vi si at rettssaken mot Anna var et mørkt kapittel. Vi vil si at de handlet feil den gangen. Men er vi villige til å møte våre egne handlinger med et like kritisk blikk?
TV-serien Tiltalt på NRK håper jeg virkelig får en sesong til. En sesong der konseptet får skinne. Vi trenger slike innblikk i rettssystemet. Vi trenger å bli stilt overfor de moralske spørsmålene. Vi trenger å kjenne på hva som skal til for at noen dømmes. Mannen min og jeg slukte hver episode, og vi diskuterer fremdeles den fiktive saken.
Det er mye som kan diskuteres etter å ha lest Lungeflyteprøven. Men jeg stopper der. Boken anbefales. TV-serien Tiltalt anbefales. Selv skal jeg sette meg ned med I mitt lune hi og se hvordan Uri har løst oppgaven med å skildre en fiktiv rettssak fra moderne tid.
Det er kanskje viktigere enn noensinne at vi stiller spørsmål ved – og holder et kritisk blikk på – rettssystemene i landene vi bor i.
Svar