Jeg er Lilith

De fleste av oss har en del av oss selv vi har ryddet vekk. En side som ble for høylytt, for mørk, for vanskelig å forklare. Jeg møtte nylig min.

Da det tikket inn en invitasjon til dyp hvile i Facebook-feeden min, var jeg ikke sein med å takke ja. 120 minutter med avkobling i en verden full av stress hørtes ikke bare fristende ut, men også befriende. På to yogamatter med et teppe i ryggen la jeg meg ned. Vi lå i en halvsirkel som i en nymåne. Klare til å ta imot trommeslag på vei inn i skogen for å finne våre indre kilder å speile oss i. Og der, i et rom langt unna barndommens rom, føltes det som om jeg ble omkranset av engler fra min barndoms favorittnattsalme. Den som ingen kunne synge som mormor.

Når jeg legger meg til hvile,
tretten engler om meg står.
Tvende ved min høyre side,
tvende til min venstre går,
to på vakt ved hodeputen,
to ved foten dessforuten,
to meg dekker,
to meg vekker,
en meg viser
alle himlens paradiser.
Henrik Wergeland (1808-1845)

Ved kilden min var det kratt og skog. Høye trær med hengende grener. Og der, svart og rød, tittet hun frem fra under bladene – smilende, med solvind i ryggen. Hun speilet seg i vannet. Jeg vegret meg da jeg så henne. Skulle dette være meg? En demon?

To kort trakk jeg i denne nymånen. Det ene handlet om å integrere den spirituelle delen av meg mer i hverdagen og å leve livet til det fulle ved å gjøre det som gir meg glede. Det andre handlet om skyggearbeid og projisering, for hvem trigger meg for tiden? Jo, sterke kvinner. Ikke alle, men de som deler uhemmet av seg selv.

Jeg er Lilith. Jeg er ikke taus. Jeg er ikke stille. Jeg er den kvinnen jeg har tattovert i nakken og glemt. Hun som står i et pentagram med spissen opp og tilkaller sin indre gudinne, slik de tretten englene også står beskyttende og ledende. Jeg håpet å bli en prinsesse, men ble hel i skyggene.

I dag brenner jeg salvie og svarte lys, og i det svarte er det hvitt, rødt og lilla som kommer frem. Flammen brenner høyt og klart, slik den fra fødsel av brant inni meg. Den flammen som sakte, men sikkert ble slukket på veien.

Så skrik med meg, kvinner og menn, mens vi kysser froskene og danser i lyngen.

Jeg er skyggen og lyset. Jeg er hel. Jeg er fri. Jeg går likeverdig ved din side. 

Vi bærer alle stemmer fra mennesker vi har kjent – foreldre, lærere, venner. Noen av dem sier harde ting, lenge etter at de selv har gått videre.

Gi den mest kritiske indre stemmen din et navn og et utseende. Skriv hva den vanligvis sier til deg.

Når du er klar, kan du spørre hen: Hva er det du egentlig prøver å beskytte meg fra?