Det er som et bål.
Det blusser opp, brenner høyt en stund, og så slukner det igjen.
#metoo var et slikt bluss.
Den norske 1 av 5-kampanjen, som satte søkelys på voldtekt, var et slikt bluss.
Og så blir det stille igjen. Inntil neste gang noen selvtenner seg selv.
For det er skammen, og redselen for å bli brent på bålet som holder flammen nede.
La meg hjelpe til med å holde bålet litt lenger i livet denne gangen.
Jeg er også 1 av 5. Historien min holder jeg for meg selv, men i meg brenner ilden.
Den blir aldri borte, slik den ligger og ulmer, i kroppene til kvinner som har lært seg å leve med det.
Nå snakkes det om å senke straffene.
Det snakkes om å endre lover og rettssystem.
Det burde vært snakket om samtaler. Det burde vært snakket om forebygging. Overgrep kan ikke være så normalt at én av fem opplever det.
I generasjoner har vært slik at kvinner har blitt holdt nede ved lover og religion. Det er blitt så vanlig at vi nærmest ikke tenker over det.
Statistisk velger ikke menn bøker eller filmer med kvinnelige hovedroller, mens kvinner velger begge deler.
Det finnes "Pick me girls", men ikke mange "Pick me boys".
Menn velger oftest menn til lederroller, mens kvinner velger begge.
Jeg tror noe av grunnen til at vi så lett godtar overgrep ligger i dette. Samfunnet er bygget opp rundt menn som styrende.
Det feminine har alltid hatt lavere status.
Det ligger der naturlig i bunnen uten at de fleste selv tenker over det. Det gjelder både hos kvinner og menn.
I Sjelsorg av Dag Johan Haugerud sier karakteren Lars at hat mot homofile ofte går ut over de feminine homofile og ikke i så stor grad de maskuline, at homofobi i bunn og grunn er en annen form for kvinnehat.
Det fikk meg til å tenke. Og så tenker jeg på barna.
På at barn helt ned på barneskolen i dag ser på porno med kvelertak lenge før de får noen samtale om hva seksualitet er.
Det er ikke greit for guttene, som lærer seg et feil forhold til nærhet.
Og det er ikke greit for jentene, som lærer seg at det er slik det skal være.
Når det ikke snakkes om, lærer vi døtrene og niesene våre at det er greit. Og vi lærer sønnene og nevøene våre at de må ta på seg en rolle som ikke er sunn for dem.
Bålet får aldri mulighet til å brenne ut.
I stedet legges det stadig på ny fersk ved.
Vi burde skrike på barrikadene til skammen ikke plasseres i korte skjørt eller frysreaksjoner, men hos overgriper.
Vi må normalisere det som faktisk er normalt, og det begynner med samtaler. La samtalene bli så vanlige at vi ikke trenger store kampanjer for å holde dem i live.
At vi ikke trenger nye bluss for å huske det vi allerede vet. La bålene som brenner inni oss flyttes ut i verden.
Og la de som brennes på det være overgriper og ikke den utsatte.
Såpass skylder vi både døtrene og sønnene våre.
Kanskje skylder vi også oss selv det.
Er du påført skam for noe? Plasser skammen der den hører hjemme.
Skriv det ned, og skriv ved siden av: dette hører ikke hjemme hos meg. Det hører hjemme hos den som påførte meg det. La det stå der, svart på hvitt.
Svar