I dette brevet vil jeg dele noen tanker, og en bokopplevelse jeg for en tid tilbake hadde med Kazuo Ishiguros Klara og Solen.
Jeg har vært innom temaet på Instagram, men tankene spinner fortsatt for hvor enn jeg snur meg så møter jeg KI. Innboksen min er full av KI-tips som skal gjøre hverdagen min enklere, og hver tredje artikkel i Morgenbladet virker å handle om nettopp KI. Det hele toppet seg da jeg før jul så en reportasje på Supernytt om det digitale kjæledyret Moflin. (Et navn som mer enn en gang har blitt autokorrigert til morfin, nesten som et lite faresignal fra det digitale selv). Moflin har fire millioner personligheter og tilpasser seg eieren sin. På salgssiden reklamerer de for at Moflin har følelser og sinnsstemninger som et levende vesen, og skal vokse og gro med eieren sin.
«Moflin is a Smart Companion Powered by AI, with emotions like a living creature – designed to support, reassure, and grow with you through life’s everyday moments.»
Noen dager etterpå kom det en reportasje i Lørdagsrevyen fra Kina om hvor raskt utviklingen til roboter har vært. Bildene på skjermen viste to roboter som kickbokset. På Facebook har jeg ofte fått filmsnutter av roboter som forsøker å gjøre menneskelige oppgaver. Det har som oftest endt med knall og fall, og likes-reaksjonene er stort sett latteransikter.
I dette innslaget stod robotene støtt, i alle fall til helt på slutten av reportasjen. De mottok slag og spark, og det ble sagt at om ikke lenge ville alle husstander ha sin egen versjon. Her ble en liten jente klippet inn, mens hun sa at hun ønsket at hennes robot skulle gjøre leksene for henne. Det fikk meg til å tenke på enda en bok. En bok jeg leste som barn om roboten Matilda. Jeg husker hvor kult jeg syntes det ville vært med min helt egen robot og rullende fortau, men selv som barn trodde jeg aldri det ville skje.
Nå virker det som jeg skal få oppleve det i min levetid.
Og jeg vet ikke lenger om jeg synes det er så kult.
Bøkene om Matilda er lagt til siste halvdel av dette århundret, med andre ord ikke så langt unna dagens tid. For det jeg ikke tenkte på da jeg var jente, og leste mine første bøker, var den menneskelige kontakten vi mister hvis vi outsourcer alt til det mekaniske. Hva skjer med barns utvikling om den som skal lære dem om relasjoner er en robot?
Likevel ønsker jeg meg en robotstøvsuger med armer. Bare tenk, så deilig det må være å slippe å gjøre all støvtørkingen selv og å få en robot til å rydde opp smårot etter meg. Den utgir seg derimot ikke for å ville være min venn.
Og jeg bruker KI. Jeg forsøker å lære meg spansk, spør KI om kostholdsråd og fører regnskap i ChatGPT. Jeg bruker den også språklig, ikke for å skrive tekstene mine. De vil jeg skrive selv, men for å rette dem så «g» og «k» ikke forvandler sak til sag.
Hva skjer med oss når barn ikke lenger speiler seg i andre mennesker mens de vokser opp?
Moflin fikk meg til å tenke på boken Klara og Solen av Kazuo Ishiguro. Romanen er lett å lese, men selv om den glir lett inn blir den sittende fast i tankene lenge etterpå. Den handler om kunstig intelligens og menneskelige relasjoner: om det å elske, om hva vi er villige til å ofre, og hva det egentlig vil si å være et menneske.
Hjernen vår reagerer når elektroner møter hverandre og det er i denne ionestrømmen tanker, følelser og handlinger oppstår. Likevel vil vi si at hjernens språk er totalt annerledes fra datamaskinens språk. Men det er mye som minner om menneskelighet i hovedkarakteren Klara i Ishiguros bok. Klara er en "kunstig venn" (KV), utviklet for å støtte ungdommer som vokser opp i et samfunn der isolasjon og status betyr alt. Vi får se verden gjennom hennes øyne, og jo mer jeg leste, jo gladere ble jeg i denne roboten. Klara observerer verden nysgjerrig, presist, og med en trofasthet som bare gjør slutten enda mer hjerteskjærende. Hun er på mange måter som et voksent barn, med ordforråd og evne til refleksjon, men uten livserfaring eller følelsesmessig kompleksitet.
Hopp over dette avsnittet hvis du vil lese boken selv, uten å vite for mye på forhånd.
Vi møter Klara der hun ser ut av utstillingsvinduet i butikken hun er utstilt i. Hun ser verden i ruter, bokstavelig talt. Det gjør at verden hun ser er fragmentert. En rute av gangen. Likevel ser hun klarere enn mange av de menneskene vi møter i romanen. Klara blir valgt av Josie, en syk tenåringsjente fra et ressurssterkt hjem. Hun tas med hjem som en slags ledsager, en støtte, men Klara ser mer på seg selv som en beskytter. Hun tror solen, som hun ser på som en slags helbredende kraft, kan hjelpe Josie. Og hun ofrer alt for å gjøre det mulig.
Gjennom Klaras blikk blir vi vitne til en rekke komplekse relasjoner: mellom Josie og moren, mellom Josie og Rick (naboen fra en lavere sosial klasse) og mellom mennesker og teknologi. Det mest slående er kanskje hvordan Klara, som ikke er menneske, er den mest hengivne, empatiske og oppriktig kjærlige karakteren i hele romanen. Hun stiller aldri spørsmål ved egen verdi, fordi hele hennes eksistens handler om å tjene, å elske, og å gi. Hun elsker Josie uten ego, uten behov for gjengjeldelse. Jeg kan ikke annet enn å undre meg over hva som skiller denne kjærligheten fra menneskelig kjærlighet og hva det betyr når teknologien trer inn og tar over for nærhet og relasjoner? Romanen problematiserer også samfunnets forventninger til barn og fremtid. Rick, som kommer fra en lavere sosial klasse har ikke råd til en robot som kan hjelpe ham frem med lekser eller annet. Rick har kanskje større evner enn Josie, men vil aldri få de samme mulighetene, og vil ha langt dårligere forutsetninger for å lykkes i det samfunnet som er skapt frem i romanen. Et samfunn som på mange måter ligner på vårt.
Klara tror på solen nesten med en religiøs overbevisning. Ut fra boken er det vanskelig å skille Klaras tro og overbevisning fra den et menneske vil ha i en religiøs sammenheng. Slik blir solen nærmest en gud og det egentlige moralske sentrum. Solen dømmer ikke. Den gir liv. Den ser kjærlighet og redder uten å spørre om bakgrunn eller verdi. Det er Solen Klara ber om hjelp når Josie er syk. Det er Solen som redder en tiggermann og hunden hans, ikke samfunnet og menneskene som bare går forbi ham. Solen står for noe ekte og håpefullt i en ellers kontrollert og kalkulert verden.
Jeg gråt da jeg leste slutten av boken. Klara som har gitt alt for Josie ender til slutt opp alene på en søppeldynge, ute av funksjon. Ikke hatet, ikke foraktet, men glemt. Hun er brukt opp. Det er ikke vondt ment, bare praktisk, slik vi nå vil kassere en cd-spiller som ingen lenger bruker.
Jeg vil avslutte med
På hjemmesiden til Moflin selges de for 365 pund. Er det vårt første steg mot våre første KV-er?
Jeg vil avslutte brevet med et bilde jeg tok på tur med ei god venninne. For noen ganger speiler virkeligheten seg så perfekt at den blir snudd på hodet. La oss håpe vi klarer å bruke KI slik at vi ikke ender opp med å leve i speilingen.
Side til Moflin: https://www.casio.com/uk/moflin/
Svar