Heisen er enklere enn trappen

Idiotene er Mikkel Øyens debut fra 2024, en samling korte prosatekster om mennesker med funksjonsnedsettelser og de funksjonsfriske rundt dem.

Jeg kjøpte boken på impuls uten å vite noe om forfatter eller bokprosjekt på forhånd, og leste den blant sandkorn og klorvann. Da jeg la fra meg Idiotene, satt jeg igjen med en følelse av å ha fått innsyn i en verden jeg vanligvis bare ser utenfra. 

Jeg vet at min egen dysleksi gjør at jeg opplever tekst annerledes enn de fleste. Jeg kan forklare hvordan det er for meg å bruke dobbelt så lang tid på bokstaver og formuleringer, men andre kan aldri fullt ut kjenne det. Slik kan jeg heller ikke kjenne hvordan det er å leve i en kropp med spasmer, eller en som ikke klarer trappen i samme tempo som meg. Uansett om jeg har aldri så mye empati. Og min såkalte skavank kan jeg skjule for å passe inn i samfunnsnormen, mens boken får frem kroppens synlighet. Vi ser en trapp og vi ser en med krykker, og ut fra det drar vi slutninger om hvem vedkommende er og hva hen trenger, uten egentlig å se personen.

Det som traff meg spesielt, var historiene om assistenter og hjelpere som, i sin velmenende iver, umerkelig tar fra mennesker muligheten til å mestre. Å bære en vaffelrøre fra benken til jernet kan virke trivielt for meg, men for et barn kan det være et øyeblikk av stolthet. Boka gav meg en viktig påminnelse om at jeg ikke hjelper noen når jeg tar fra dem oppgaven, mestringen og valget. Og at også små handlinger er med på å forme identitet.

Dette «å rydde bort» mennesker fra mestring og deltagelse møter vi nok alle før eller siden i helsevesenet. Der vi som eldre kan forvente å bli ryddet vekk fra frokostbordet som bestikk fordi tiden er knapp. Vi kan forvente å bli ryddet fra fellesarealet til sengene før vi er trøtte, fordi det er vaktskifte og nattvakten er alene på jobb. Eller som barnet i boken bli ryddet bort fra hverdagslige gjøremål som påkledning, for at alt skal gå smidig og raskt. Orden opprettholdes, men mennesket blir borte.

Øyen gir bevisst ingen navn til karakterene i boken. Og der lå det et ubehag, for selv om jeg ble kjent med dem, og de alle bærer en helt individuell historie med egne behov og drømmer, ble det hele tiden opprettholdt en distanse der de gled sammen til en masse. Jeg ble til en av dem i samfunnet jeg helst ikke identifiserer meg med. Det skjedde til tross for at jeg, mens jeg leste, så for meg det enkelte menneske. Da permene ble lukket, ble de likevel en mengde historier blandet sammen. De forsvant i mengden, slik vi alle blir en masse på Karl Johan.

Språket hans får frem hvordan andre har et ovenfra-og-ned-blikk, og hvordan intelligens ofte kobles til funksjonsfriske bein, til kropp uten spasmer. Det handler om å passe inn i samfunnet uten motstand. Jeg kjente ekstra sterkt for barnet i boka som stadig fikk høre at heisen var enklere enn trappen. Når en slik beskjed kommer ofte nok, blir den et sannhetsutsagn om begrensning.

Gode tanker til dere alle, 

Herdis

(Bilde: Gerd Altmann - Pixabay)